Prosjektet «Livshendelsen Alvorlig sykt barn» skal teste ut metoden «mission» som er introdusert i EUs Horisont Europe-program, og som flere land har tatt til orde for at må til i forsknings- og innovasjonsarbeidet.

Statlige etater og kommunesektoren har gått sammen om å jobbe for at barn og unge med sammensatte behov og deres foresatte skal få et mer sømløst, persontilpasset og forutsigbart tilbud, slik at de kan fokusere sine ressurser på omsorg og økt livskvalitet.

Innovasjonsprosjekt

Målgruppen møter i dag mange utfordringer i sitt møte med offentlige tjenester: manglende helhet, krevende overganger, lite tilgjengelig og relevant informasjon, svak koordinering på tvers av for eksempel helsevesen og skole, og mellom kommunale og statlige tjenester. I 2021 er arbeidet delfinansiert som et innovasjonsprosjekt under Stimulab-ordningen, under ledelse av Helsedirektoratet. Med tjenestedesign-metodikk skal vi utforske, utfordre, eksperimentere og sette startskuddet for løsninger på en gjenstridig utfordring. Prosjektet er definert som en av syv prioriterte livshendelser i regjeringens digitaliseringsstrategi «Én digital offentlig sektor».

Nye tilnærminger

I Stimulab-ordningens tildeling er det også lagt til grunn at utfordringene ikke kan løses av ett enkelt prosjekt, eller av en enkelt prosjekteier. Dette betyr at vi ikke bare skal jobbe med de faktiske utfordringene ut fra et brukerperspektiv – selv om dette fortsatt er det viktigste formålet. Nei, vi må også se på hvordan vi kan innovere og endre i systemene og organiseringen av de tjenester som inngår i livshendelsen. Dette er for øvrig også i tråd med stortingsmeldingen om innovasjon i offentlig sektor fra 2020. Nye tilnærminger må til for å utvikle en innovativ og brukerorientert offentlig sektor.

«Viktige oppdrag»

Vi kan kanskje oversette begrepet «mission» med «viktig oppdrag». Eksempler er klimanøytrale byer, fjerning av plast i havene eller hvordan kreftgåten kan løses. Mission kan brukes på utfordringer som må løses gjennom samlet og målrettet innsats fra mange. Mange av de eksempler som omtales som «missions» handler om en mer fokusert forsknings- og innovasjonspolitikk og hvordan det offentlige kan tilrettelegge bedre for innovasjon og helhetlig bruk av virkemidler for å nå hårete mål. Men ikke veldig mange eksempler handler om å transformere offentlig sektor i seg selv. Hvordan vi kan innrette vårt «viktige oppdrag» må vi med andre ord i stor grad finne ut av på egen hånd.

Top-down og bottom-up

Utgangspunktet er at flere sektorer og aktører på tvers av forvaltningsnivåer må bli enige om at det å gjøre livet enklere for barn og unge med sammensatte behov og deres foresatte er krevende og fordrer en samlet innsats fra mange. Deretter må aktørene enes om ambisiøse mål om forbedringer, bidra til engasjement og entusiasme i arbeidet, og samarbeide koordinert om ulike aktiviteter og tiltak som bidrar til å nå målene innen en bestemt tidshorisont. Det spesielle med denne innovasjonstilnærmingen er kombinasjonen av ambisiøse top-down målformuleringer og en bred, bottom-up innsats for å skape gode løsninger.

Flokete problemer

Professor Mariana Mazzucato har vært en sentral rådgiver for EU-kommisjonen i utformingen av deres innovasjonspolitikk. Hun mener at missions er en måte å styre innsats og innovasjon på flokete og kritiske problemer, og få ulike aktører til å samarbeide på tvers av sektorer. Missions gjør innsatsen mer fokusert og problemløsende, med en helhetlig økosystem- og porteføljetenkning. En mission vil aldri være ett et enkelt prosjekt, men en samling av tiltak og mission-spor som peker i samme retning. En mission bør etter Mazzucatos definisjon være inspirerende og ha bred samfunnsrelevans, den bør ha en klar retning og være målrettet og tidsavgrenset, den bør være ambisiøs men realistisk, den må kreve innsats på tvers av sektorer og aktører, og den må omfatte mange nedenfra-og-opp løsninger.

Designelement — Klikk på bildet om du ønsker å melde deg på vårt nyhetsbrev.

Kapteinsrollen

For å gi tilstrekkelig kraft til arbeidet har Stimulab altså definert Alvorlig sykt barn som et mission-prosjekt, hvor vi skal være modige, inspirerende og sette ambisiøse men realistiske mål – som skal nås innen en bestemt tidsperiode – i forlengelsen av prosjektet. I dette ligger at Stimulab ser potensialet i å jobbe på nye måter for å løse denne type overordnete og flokete utfordringer. Prosjektet vil bidra til viktige erfaringer i så måte. For å styre innsatsen mot en mission trengs en god organisering av arbeidet. Én aktør må ta initiativet, det Stimulab kaller «kapteinsrollen». I vårt prosjekt må vi ikke bare identifisere behov, demonstrere muligheter og definere vårt viktige oppdrag. Vi må også finne en god organisering av ansvaret for porteføljen av tiltak og prosjekter som vi setter startskuddet til. Det Stimulab kaller «kapteinsrollen». Dette er antagelig ikke Helsedirektoratet alene, eller en løst sammensatt og kortvarig prosjektorganisasjon. Det krever en robust struktur med evne til å prioritere og beslutte nye tiltak og følge opp arbeidet også etter at Stimulab-prosjektet er historie.

Komplekse utfordringer

Det fragmenterte tilbudet til barn og unge med sammensatte behov er en type problem med mange årsaker. Innsiktsarbeidet viser dette med tydelighet. Selv med en forankring av prosjektet i regjeringens digitaliseringsstrategi, som en av syv livshendelser med behov for mer sammenhengende tjenester, er dette en floke som krever at vi gjør noe med flere sider av hvordan tjenestene fungerer. Digitalisering kan gjøre informasjon mer tilgjengelig og gi bedre kunnskapsutveksling og involvering, men løser ikke problemer med ressursmangel, ansvarshull, ulike profesjonskulturer og faglige standarder, begrensende lov- og regelverk, sprikende styringssignaler og incentivutfordringer. Nettopp derfor er mission-tilnærmingen interessant og viktig.

Ønsker konkrete resultater

I prosjektet får vi anledning til å sparre med Dan Hill som jobber med innovasjon i svenske Vinnova, og som også har jobbet med Mazzucato. Det er ennå ikke helt klart hva det innebærer at livshendelsen Alvorlig sykt barn skal være en mission. Vi vet av innsikten at utfordringene til målgruppen er mange og sammensatte, og at løsningene ligger i bedre samordning mellom tjenester, sektorer og forvaltningsnivåer. Men hvordan vi kan finne løsninger både på tjeneste- og underliggende systemnivå som kan sikre vedvarende endring, vet vi ikke ennå. Vi må avgrense og definere mer presist hva vi skal sette som vår mission – med «hårete» men realistiske mål. Hvordan kan løsningene vi iverksetter skaleres til hele landet, endre praksis og gjøre livet bedre for målgruppen? Ikke minst; hvordan arbeidet skal organiseres og styres etter at prosjektet er over. Resultatet av vårt arbeid må ikke bli enda en utredning om hva som kan gjøres, vi må oppnå konkrete resultater for målgruppen og sikre at det ruller videre i riktig retning.

Engasjement og nysgjerrighet

En viktig del av mission-tilnærmingen blir å skape engasjement og opinion for endringer. Den beste måten å gjøre det på er å vise at det går an å finne løsninger, forenklinger, forbedringer og work-arounds som kan vise vei mot en bedre fremtid for målgruppen. Vi må samtidig også bidra til nysgjerrighet i kommunene og hos de statlige sektormyndigheter som er med på å befeste dagens situasjon, slik at de ser behovet for de forbedringer som er blitt demonstrert. Det må bli normen å ta tak i og gjøre noe med det.

Ingen enkel fiks

Alt dette blir imidlertid ikke noen enkel fiks. Hvordan skal vi innenfor en begrenset tidsperiode klare å demonstrere mulighetsrommet på overbevisende måte? Hvordan kan vi argumentere for at en spesifikk løsning uten videre kan generaliseres eller skaleres opp til 356 kommuner? Hvordan kan vi introdusere nye måter å tenke og jobbe på bredt i en offentlig sektor som har brukt de siste 70 år på å gå i retning spesialisering, profesjonalisering og arbeidsdeling? Hvor lang tid vil det ta å endre på lovverk, budsjetter og arbeidsformer i forvaltningen? Her ligger det også et spørsmål om avgrensning. Er det på systemnivå mulig å isolere arbeidet med løsninger på en enkelt livshendelse, eller må en løse ting på et mer generelt nivå?

Vi utforsker ulike modeller

Utfordringen er trolig ikke livshendelsene hver for seg, men det at norsk offentlig sektor lenge har vært strengt arbeidsdelt, sektorinndelt og spesialisert – og ikke organisert rundt innbyggerne og deres behov. Må vi etablere nye organisasjoner som får som hovedmandat å tenke på helhet og sammenheng for brukerne? Eller handler det om å få snøballer til å rulle – slik at tankesettet og systemene i hele offentlig sektor gradvis dras i retning av mer brukerorienterte og helhetlige leveransemodeller? Dette er spørsmål vi må bruke litt tid på, når vi fremover skal operasjonalisere mission-tenkingen i vårt arbeid. Vi ser ulike modeller som vi nå utforsker.

Synes du dette virker spennende, eller ønsker å vite mer om prosjektet? Kontakt oss gjerne!

«Mission» - løsning for våre samfunnsfloker?